Første gang jeg besteg Vengetind, gikk veien opp Drømmediederet. Det var lavt skydekke og yr i luften. Vi var to tau-lag som skulle klatre sammen, men det ene laget bestemte seg for å snu på grunn av forholdene. Kanskje burde også vi ha snudd da, men vi følte oss trygge på at vi hadde den kompetansen som var nødvendig for å fortsette.
Siden ingen av oss hadde vært her før, var det mye usikkerhet rundt å finne innsteget og hvor vanskelig klatringen i Romsdalen egentlig var. Vi måtte legge en mer robust plan enn å bare komme oss til toppen på grunn av så mange ukjente faktorer. Derfor hadde vi med oss ekstra utstyr for å kunne overnatte uten å fryse altfor mye. Værmeldingen for de neste dagene var bedre, så vi følte oss rimelig trygge på at det ville klarne opp i løpet av natten. I tillegg hadde vi den kompetansen som var nødvendig for å kunne baille og komme oss ned uansett hvor vi befant oss på ruta.
Etter fire timer fant vi endelig innsteget, selv om vi bommet på stien og eventyret startet lenge før vi kom til innsteget. Vi hadde lest noen beskrivelser og sett på bilder før turen for å sikre at vi startet på riktig sted.
Første standplass var på en snøflekk, og det randt vann nedover fjellet. Var dette mulig? Vi hadde god tro på egne ferdigheter og satte i gang. Sakte men sikkert lettet skydekket taulengde for taulengde, og vi kunne nyte den fantastiske naturen som åpenbarte seg rundt oss. Valget om å fortsette var riktig.
Det ble en lang og spennende dag! Å klatre i Romsdalen for første gang, med de utfordrende forholdene, var kanskje på grensen av vår kompetanse. Men med tid og erfaring kan man bygge opp den nødvendige kunnskapen for å gjennomføre slike turer trygt. Det er nettopp utfordringen og mestringsfølelsen som gjør slike opplevelser så verdifulle og minneverdige.
Ved å tilby klatrekurs og formidle kunnskapen om klatring, håper jeg å gi andre muligheten til å oppleve fjellet på en relativt trygg måte.